Frivillighet – det usynlige sikkerhetsnettet!

Se for deg tre raske scener, som utspiller seg på hver sin dramatiske måte.

I en myk lenestol i en tom stue sitter «Alfred». Han er 77 år nå. Han går i fløyelsbukser og leser avisen. Han liker lakris og setter pris på en velstelt hage. Men det er stille i stuen. Ingen ringer på døra, ingen sender tekstmelding. Noen ganger går det flere dager mellom hver gang «Alfred» snakker. På bokhylla står bildet av kona. Hun kjempet så lenge, men så vant kreften. Og ungene? De er voksne nå. Bor i en annen by, lever et annet liv. De ringer så ofte de kan. Men dagene er lange, tankene tunge og timene mange.

I et rekkehus ved en mørk skog bestemmer plutselig fem år gamle «Kari» seg for å stikke en tur ut. I pyjamas og jakke. Det er kveld og mamma og pappa er opptatt med noe annet i disse skjebnesvangre minuttene og «Kari» synes det er ekstra spennende at ingen hører henne. Dessuten har hun jo med seg Fjomsen – den beste bamsen som finnes. Hun løper inn i skogen, så fort hun kan og lommelykten lyser. Men skogen er stor og stien forsvinner. Når «Kari» skal snu kjenner hun verken trær eller terreng igjen. Batteriene ebber ut og mørket kryper nærmere. Fjomsen er god, men Mamma er best – hvor er hun?

Frivillighet handler om å samle seg rundt en oppgave som er større enn seg selv. Du gir kanskje mer enn du får, men du vokser allikevel.

Hver måned er et gigantisk minusregnestykke. Alt er så tungt når du står alene. Og utgiftene gnager bort hundrelapper og tusenlapper før lønningen har landet på kontoen. Kanskje det er en stolt mor. Kanskje er hun fra Haugesund, fra Mogadishu eller Tysvær. Kanskje fra Polen. I en nyoppredd seng, i rent sengetøy legger hun barna. Bak smilet tynger kampen om ekstravakter, den vonde ryggen. Hvorfor ble livet sånn, så trangt? De er bare tre og seks år. De våkner til frokost, de sovner til kvelds og myke nattasanger. De vet ikke at foreldrene strever, de har ikke innsett hvor uendelig mye folk har og hvor tomt kjøleskapet er. De handler på tilbud, de panter tomflaskene, de kjøper de billigste merkene. Men ungene vokser så fort og skoene slites ut.

Denne ettermiddagen har nemlig «Alfred» gledet seg til. Han får besøk av ei som heter «Ingeborg». «Alfred» og «Ingeborg» prater, ler og spiser sjokoladekake. Hun er frivillig i Røde Kors. Hver uke lyser de frivillige opp hverdagen til folk som av en eller annen grunn er ensomme.

I den mørke skogen glir det frem en rekke sterke lykter. Er det Norsk Folkehjelp og Røde Kors som bistår politiet? Spreke kvinner og menn som vet at minuttene teller når noen er savnet. Lille «Kari» blir funnet i god behold. Den kvelden sovner hun med foreldrene tett rundt seg.

Neste dag møter hun både et smil og et hei når hun går inn døren. I hyllene ligger klær som knapt er brukt og som koster noen kroner. Dessuten finner hun sko og en jakke som passer eldstemann. Det aller viktigste er kaffikoppen, praten, latteren og noen som spør: hvordan har du det?

Hvem av oss kan med sikkerhet si at dette ikke kunne vært oss, eller en av våre nærmeste? Det er nemlig slik livet er. Så skjørt og forutsigbart. Vi vet ikke hva som venter bak neste sving. Faller brødskiva med syltetøyet ned, blir det stang inn, ringer klokkene for deg?

Det som binder disse historiene sammen handler om menneskers evne til å se folk rundt seg. Å se at noen trenger hjelp, å se at noen ganger må man slippe det man har i henda og trø til raskt. Frivillighet handler om å samle seg rundt en oppgave som er større enn seg selv. Du gir kanskje mer enn du får, men du vokser allikevel. Frivillige organisasjoner er det usynlige sikkerhetsnettet vi ikke ser når alt går bra, mens vi planlegger neste storbyferie eller drømmer om enda mer.

Det er derfor Haugesund Sparebank er ekstra stolte over hva alle frivillige organisasjoner får til. Varme hender og kloke hoder. Frivillige gir så uendelig mye til dem som trenger det og viser med all tydelighet at det finnes #einforalle.